1. mai fikk jeg gleden av markere solidariske standpunkt sammen med noen hundretalls andre i Skien. Antall frammøtte sier kanskje litt om hvor enkelt det har blitt å leve i Norge. Mange har mye, og Norge er et land med gode ordninger. 1. mai-toget var ikke lengre enn at korpset som spilte foran og bak den seksjonen jeg var en del av, hørtes nøyaktig like godt og dermed skapte et sammensurium av rytmer og blåsere. Sola skinte fra skyfri himmel, og for å være ærlig så var det litt trått å komme seg ut av hagen og ned til sentrum. Kanskje særlig fordi vi opplevde et skikkelig snøvær for bare noen dager siden og varmen fra sola var etterlengta.

Jeg valgte meg deponiet. Nei til deponi i Brevik er en svært lokal, men også svært viktig parole. Og jeg gikk i solidaritet med befolkninga i Brevik, i solidaritet med naturen i fjorden vår, med fisk, fugl og dyreliv langs kysten. Jeg gikk i solidaritet med generasjoner som kommer etter oss og som også kommer til å ønsker seg en rein fjord. Og jeg gikk med håp om at industri som produserer farlig avfall tar til vett og sørger for å minimere giftig avfall ved å gjenvinne mest mulig, sånn at vi ikke stadig trenger nye deponi. Deponi er ikke svaret på utfordringene vi står overfor. I hvert fall ikke i Brevik. I vår egen fjord.

Og det er her paradokset i solidaritetstanken oppstår. I Porsgrunn var det adskillig flere som hadde funnet sin plass bak samme parole. Er grunnen så enkel som at Brevik er en del av Porsgrunn kommune? Finner vi størst mening i solidaritet med de som er oss nærmest? Geografisk, verdimessig, relasjonelt? Trenger solidariteten en motsats for å kunne eksistere?

Boka What is philosophy av Gilles Deleuze, beskriver blant annet hvilken betydning begrep har for tenkning. Begrepet venn når ikke sitt fulle potensiale uten at det settes i relasjon til det motsatte, eksempelvis fiende. Det er i mellomrommet mellom begrepene venn og fiende at refleksjoner rundt temaet kan oppstå. Og det er kanskje i fravær av en venn at man virkelig ser verdien av et vennskap. Kan det tenkes at solidaritet bare kan oppleves eller føles fordi det også finnes noen man ikke har solidaritet med?

At 1. mai er en offisiell fridag i Norge er viktig. 1. mai er et symbol på internasjonal solidaritet. Samtidig bærer mange av parolene preg av solidaritet med de eller det som står nærmest oss selv. Og kanskje må det være sånn. Kanskje er det sånn at arbeiderbevegelsens kamp for rettigheter, tariffavtaler og velferdsgoder må være lokale og at eksemplets makt gir håp om bedre rettigheter for alle. Og da mener jeg alle. Ikke bare for den som er utsatt for sosial dumping her i Norge, men i aller høyeste grad også for barn i Bangladesh som produserer klær som vi kan kjøpe billig i butikken. Hvor langt strekker solidariteten seg?

Hva er det mulig å stille seg bak, på en varm og vakker vårdag her i Skien? For meg var det deponi i Brevik. Det kunne vært Nei til atomvåpen sin parole Kall det ikke forsvar. Det kunne også vært Besteforeldrenes klimaaksjon sin parole Barnas klima – vår sak. Jeg valgte meg Brevik. Til tross for at klimaendringene på mange måter føles som en mer overhengende fare. Til tross for at jeg savna flere paroler med internasjonale kampsaker for arbeidere som har tyngre dager enn vi har her i Norge. For arbeidere i alle aldre, i alle land, som fortsatt jobber under klanderverdige forhold.

For meg er fagbevegelsen som et stort tannhjul. Kanskje et av de største i det norske maskineriet. Foreløpig virker klimaendringenes betydning på arbeidslivet som et lite rusk i maskineriet. Det merkes ikke så godt når tannhjulet er stort. Samtidig vet vi at hvis det blir mye rusk, så slites maskineriet. Før eller siden må arbeiderbevegelsen bli en del av den grønne bevegelsen for at arbeidslivet skal bli bærekraftig.

Jeg har vært fagorganisert i hele mitt voksne liv og og ser fram til at sikring av arbeidsplasser også handler om omstilling fra fossilt til fornybart. Grønn omstilling vil være lokale kamper som kan blir eksemplets makt som fører til bedre vilkår for alle. Nei til deponi i Brevik kan være en slik sak. Den handler ikke først og fremst om arbeidsplasser, men om hvordan vi vil ha det rundt oss i framtida. Og målet kan ikke være at det bare skal være trygt i Brevik, fordi det er vår egen fjord, mens det ikke er så farlig med fjorder som ligger lengre unna. Målet må være grenseløs solidaritet.

Mona Nicolaysen

Stortingskandidat, Miljøpartiet De Grønne, Telemark

Publisert i Varden 3. mai 2017